Pen, og smart

Skrevet av Ulrik Eriksen / publisert

Ulrik Eriksen

Frilansjournalist og lett elitistisk filmskribent med spesiell forkjærlighet for fjollete komedier og hjerteskjærende melodramaer.

I sin hollywoodmemoarbok «Which Lie Did I Tell» kommenterer den legendariske manusforfatteren William Goldman («Butch Cassidy and Sundance Kid», «All the President’s Men») sin rolle i utviklingen av manuset til «Good Will Hunting». Hans eneste bidrag var noen få kommentarer, hevder han og mener det hardnakkede ryktet om at han selv var den egentlige manusforfatteren bare bekreftet at «verden var så misunnelige på Matt Damon og Ben Affleck, at de desperat ønsket å tro at ikke hadde skrevet manus selv. De var unge, vakre og berømte: drep jævlene!».

Journalisten Peter Biskind utdyper hendelsene som ledet frem til den oscarvinnende suksessen i boken «Down and Dirty Pictures» (som omhandler fremveksten av Miramax og indiefilmen på 90-tallet): skuespillerkameratene Damon og Affleck hadde i lengre tid vært lei av å få mindre roller i filmer og tv-serier de ikke brydde seg om. De skrev manuset til «Good Will Hunting» rett og slett for å gi seg selv to rollefigurer de selv syntes var interessante.

En liknende begrunnelse ligger bak Brit Marlings oppsiktsvekkende introduksjon til amerikansk film det siste året. Under fjorårets Sundance-festival var den 28-årige skuespillerinnen plutselig på alles lepper. Ikke bare debuterte den elegante blondinen i to av konkurransefilmene i Park City. Hun hadde skrevet manus til dem begge. Skrevet!

Reaksjonene minnet om spekulasjonene rundt Affleck og Damons manusegenskaper, og reaksjonene ble ikke mindre bestyrtet av at Marling både var kvinne og usedvanlig vakker. Det kan da ikke være mulig at noen så vakker også kunne være så smart?

Marling flyttet fra en fullført mastergrad ved Georgetown University i Washington DC til Los Angeles for fire år siden sammen med to kompiser. Med sitt slående utseende hadde hun få problemer med å bli tilbudt mindre roller i actionfilmer og grøssere. Men disse fristet ikke. I stedet begynte hun og romkompisene å utvikle manus til to spillefilmer. Sammen med Mark Cahill skrev hun manus til det relasjonelt troverdige og fikse sci fi-dramaet «Another Earth» (som vi har anmeldt her). Parallelt jobbet hun med Zal Batmanglij på det som til slutt ble «Sound of My Voice» (lanseres i USA nå i april. De første fantastisk besnærende ti minuttene kan skues på soundofmyvoicemovie.com). Etter å ha ferdigstilt manusene brukte de egne midler og penger fra en investor til å realisere lavbudsjettfilmene. Marling har hovedrollen i begge to.

Marling i en scene fra «Sound of My Voice»

«Jeg begynte å skrive filmene for å kunne spille i dem», forklarer Marling i et intervju med The Daily Beast. «Jeg tror ikke jeg ville hatt disiplinen til å sette meg ned og skrive hvis jeg skulle gitt det bort til noen andre». En viktig drivkraft for Marling er å være i kontroll over sin egen karriere. Det mest skremmende med skuespilleryrket er for henne at man hele tiden er prisgitt andres valg. Du må bli valgt. Ved å skrive kan hun velge selv.

Hvis kombinasjonen manusforfatter og skuespiller ikke er helt vanlig i Hollywood, er sammensetningen manusforfatter og skuespillerinne enda sjeldnere. Komikere som Tina Fey («Mean Girls», «30 Rock»), og Kirsten Wiig («Bridesmaids») er de mest åpenbare eksemplene. Felles for både de mannlige og kvinnelige eksemplene er at de har en tendens til å slutte å skrive i det karrieren begynner å ta av.

Wiig har siden gjennombruddet med den kvinnelige versjonen av «Hangover» spilt inn to nye filmer, og skal spille inn i tre andre. Men hun har ingen selvskrevne prosjekter på trappene. Etter «Good Will Hunting» ble både Matt Damon og Ben Affleck superstjerner, og slet åpenbart med å finne både tid og inspirasjon til å sette seg ned ved skrivepulten igjen. For Ben Affleck ble skrivingen en måte å sprøyte nytt liv inn i en litt haltende karriere, og har etablert seg som både manusforfatter og regissør med filmene «Gone Baby Gone» og «The Town». Den fremdeles brennhete Damon har ikke hatt det samme behovet for oppvarming, men er muligens føre var: han har i hvert fall nylig ferdiggjort manuset til Gus Van Sant-prosjektet «Promised Land», med forventet premiere til neste år.

Hollywood har kastet seg over Marling siden brakdebuten i Sundance i fjor. Hun spiller sammen med Richard Gere i thrilleren «Arbitrage» og har nettopp spilt inn Robert Redford-thrilleren «The Company You Keep». Men hun har ikke gitt opp å skrive. Det fruktbare samarbeidet med regissørvennen Zal Batmanglij fortsetter med «The East» – en ny thriller der Marling har manus og spiller mot blant andre Ellen Page og Alexander Skarsgård. Foreløpig er det åpenbart ingenting i veien med driven og motivasjonen.

Til New York Times har hun avslørt at hun frykter å bare bli et pent ansikt: «Jeg er utrolig redd for det. Se på alle disse unge jentene og guttene – de har suksess, og så blir de spist opp, som fiskeføde, og så forsvinner de».

La oss håpe Marling ikke fordunster med det første.